Tilsynelatende A4-hverdag på sykehus
Hva skjer når man setter en sykepleier inn i gründerrollen? I dette portrett innlegget møter vi Ingeborg, en av gründerne bak Kind Impact, som frivillig valgte å begi seg på en reise utenom det vanlige livet som sykepleier.
«Jeg jobber til daglig som sykepleier på et større norsk sykehus, med infeksjonsmedisin og immunologi. Før sykehuset, jobbet jeg som assistent (ufaglært) og som sykepleier i hjemmetjenestene. Jeg har altså ingen opplagt bakgrunn for å kunne være en "gründer" - og jeg ser nok ikke på meg selv som en heller.
Men; jeg er med i oppstarten av en virksomhet som jeg mener det er stort behov for i helsetjenesten i dag og som jeg brenner for både faglig og personlig.»
Vi skriver pasienten ut, men til hva?
Folk ønsker å være hjemme så lenge de selv, eller deres pårørende, føler at det er trygt nok. At vi og de som er rundt oss takler den nye sykdomssituasjonen.»
«Som sagt jobber jeg på sykehus, og vi har i mange år merket hvordan samhandlings-reformen har gjort sitt. Et av utfallene er at vi skriver ut pasientene våre så snart det er forsvarlig. I dag er situasjonen slik at de kommer hjem, eller tilbake til sykehjem tidligere enn før. Det er jo kjempepositivt, men medaljen har også en bakside. Alt for ofte er jeg i dialog med en fortvilet sykehjemsansatt, en pleier i hjemmetjenesten eller en pårørende som slett ikke føler seg klar til å ta imot pasienten hjemme.
Vi leser stadig at de fleste av oss ønsker å være lengst mulig hjemme - enten hjemme i vårt egentlige hjem eller vårt nye hjem på et sykehjem. Det vi ikke leser om er at vi IKKE ønsker å komme hjem hvis vi føler oss utrygge - eller hvis de rundt oss føler på denne utryggheten.
Noe av vegringen mot å ta imot pasienten hjemme er på grunn av dårlig kunnskap og opplæring. Vi skriver ut pasienter med utstyr og diagnoser som hverken pårørende eller de kommunale helsetjenestene er vant til å jobbe med.»
Å være pårørende til et alvorlig sykt familiemedlem
«Da min svigerfar fikk blærekreft skjedde det en rask spredning til lungene. Det siste året hans var et tøft år for en mann som aldri har vært syk og som aldri har trengt hjelp av noen. Alt i alt var hjelpen han fikk (etter at vi maste og maste) stort sett god - men den kunne definitivt vært bedre.
Hadde han ikke hatt en sterk og bestemt familie rundt seg, så hadde mye av hjelpen uteblitt. Hadde han ikke hatt pårørende som var til stede hele tiden de siste ukene på lindrende enhet, så hadde plagene blitt større. Det kan høres ut som drøye påstander, men jeg står for det.
I det store og hele er det kanskje småting som ikke fungerer, men for pasienter og pårørende ser ikke på dette som småting. At de på en lindrende enhet ikke kan skylle og rense kateter...at svigerfar i løpet av to uker måtte inn til sykehuset flere ganger med skyhøye infeksjoner fordi noen ikke tok hygiene og smitte på alvor...at pleierne ikke visste hvordan man bruker en blærescanner eller at nattsykepleieren ikke visste hvor han skulle finne nytt skyll... For meg som fagperson blir jeg flau på vegne av profesjonen vår, og som pårørende blir jeg bare sint og lei.
Jeg kunne fortalt om alle reisene på kryss og tvers i det norske helsevesenet som min svigerfar gikk gjennom, men det får bli en annen gang. For nå holder det å si at disse erfaringene viste meg at tiden er bråmoden for å gjøre noe med faglig oppdatering og trening på arbeidsplassene våre.
Det handler om folks liv og verdighet.»
Å gå gjennom alvorlig sykdom selv
«I 2012 fikk jeg kreft selv. Sykdommen i seg er ikke poenget mitt her, men det å gå fra "profesjonell" som sykepleier, til plutselig å være pasienten selv var en enorm overgang. Jeg har lært så utrolig mye av de jeg har møtt som har tatt vare på meg i denne tiden. Igjen er det de små tingene som sitter best i minnet.
Kulturen som gjennomsyrer alt på en avdeling – hvordan alle fungerer sammen og jobber for at jeg skal ha det best mulig. Hvorfor bare noen får det til, mens det lugger andre steder? Jeg fikk oppleve hvor tilsidesatt mine pårørende ble, hvor lite involvert de faktisk fikk være i møtet med helsevesenet, og hvor dårlig tilbud det var for å ivareta deres helse midt oppi min sykdom.
Somatikken er flinke på å fikse problemene der og da, men kunnskapen rundt for eksempel de psykiske belastningene som alvorlig sykdom har opplevde jeg som mangelfull. Erfaringene har gjort meg til en mer bevisst sykepleier i min daglige jobb, og ikke minst har det gjort noe med motivasjonen min for å skape en forandring som forhåpentligvis kommer flest mulig til gode.
Hva er målet til bedriften jeg jobber med nå?
«Det er ikke så enkelt å forklare hva vi prøver å gjøre med få ord, men: Forestill deg at vi kunne fått til å skape et regionalt senter - et senter hvor kommunene i Rogaland (til å begynne med) samarbeider om å trene opp sitt helsepersonell.
Drømmen min er at det blir laget konkrete årlige planer for alle ansatte hvor trening på prosedyrer som i større grad fremover treffer kommunehelsetjenestene (f.eks. trachoestomi, Vap, Picc-line, osv.) settes i system og gjennomføres.
Et senter hvor det undervises og trenes i observasjonskompetanse slik at vi oppdager utvikling av sepsis tidlig, eller unngår at eldre blir underernærte og dehydrerte. Et senter hvor vi har fokus på det gode stell og pasientomsorg, og ikke minst hvor vi hjelper pasienter og pårørende selv til å kunne delta mer aktivt i egen omsorg.
Mulighetsrommet er så ufattelig stort, og jeg håper det blir mer fokus på kompetanse og kvalitet i helsenorge fremover.»
